Vindmøller og død

roan vindpark.1250x703
Roan vindpark. Foto: Teknisk Ukeblad

I disse dager åpner Roan vindpark, den største som er bygget i Norge hittil. Innbyggerne i Roan kommune gleder seg over nytt sykehjem og rassikre veier som følge av skatteinntekter fra vindparken, og verden gleder seg over nesten 1 TWh ny, fornybar energi. Allikevel er det meste som skrives om vindmøller idag negativt, flere utbygginger blir forsøkt hindret av sivil ulydighet, og selv i klimapartiet MdG har det vært forslag om å kutte ned på vindkraft. For meg virker som det er endel misforståelser ute og går, og mangel på å se de store sammenhengene. Jeg vil derfor prøve å rette opp dette med et innlegg.

Først litt om Norges kraftsystem og kraftproduksjon. Norge hadde i 2017 årsproduksjon på ca. 150 TWh (150 000 000 000 kWh), hvorav ca. 96% kommer fra vannkraft og 2% fra vindkraft (kilde). Vi hadde et forbruk på 134 TWh, det vil si at netto eksport var på ca. 16 TWh. Kraftutveksling med utlandet gjør at vi er mindre sårbare for variasjoner i nedbør, vi kan selge overskuddsenergi når det regner mye, og vi kan importere kraft når magasinene våre er tomme. Siden vi har mye bedre forutsetninger enn alle andre land i Europa til å produsere fornybar energi, kan vi også bidra til grønnere elektrisitet ved nettopp å eksportere kraft. Dette vil erstatte fossil energi, fra kull, olje og gass, og bidra til å redusere de totale klimagassutslippene. I tillegg bidrar vi til å redusere lokal forurensning, som er svært viktig for liv og helse. 23 000 mennesker i Europa dør årlig av kullforurensning (kilde).  Eksporten gir også inntekt til staten, som igjen kommer oss til gode. Overføringsnettet til utlandet har en kapasitet på drøyt 6000 MW, så vi kunne teoretisk sett ha eksport ca. 54 TWh, mer enn tre ganger så mye som vi eksporterer i dag.

Vi vil dessuten trenge mer elektrisitet i fremtiden, etterhvert som fossil energi erstattes av grønn elektrisitet. Selv om det private forbruket ikke er forespeilt å øke, fordi energieffektivisering utjevner økt bruk til f.eks. elbiler, har NVE beregnet at økt strømbruk i industrien og etablering av nye datasenteret vil kreve større produksjon av elektrisitet enn det vi har i dag (kilde). Totalt sett er det snakk om et økt forbruk på 23 TWh i 2040. Om vi legger til et økt «eksportpotensiale» på 38 TWh, er det rom for ca. 60 TWh ny, fornybar kraft.

Noe av denne økningen kan dekkes opp at økt effektivitet i eksisterende kraftsystem, som opprustning av gamle vannkraftverk og gammelt kraftnett, men når det gjelder vannkraftverk er det begrenset hva som er mulig å gjøre uten en totalomveltning av skattesystemet for vannkraft. Rene oppgraderinger uten utvidelser gir dessuten kun begrenset effekt, typisk under 10% økning. Det gjennomføres dessuten revisjonsprosesser av vannkraftkonsesjoner i tiden fremover, og da blir det krav om bl.a. slipp av mer vann utenom kraftverkene. Jeg gjorde i 2016 beregninger for representative vassdrag i forbindelse med et prosjekt på jobb, og kommet fram til et tap på ca. 8% som følge av krav til økt minstevannføring. Da er mesteparten av økningen som følge av oppgraderingene borte.

Hva med sol? La oss si at vi satte opp solceller på absolutt alle tak og fasader i Norge. Da ville vi, i følge denne artikkelen, ha produsert ca. 30 TWh. Det er kun halvparten av mitt «mål» på 60 TWh, og selv den mest entusiastiske solkraftfan vil nok være enig i at 30 TWh ikke er realistisk. NVEs anslag er på under en tiendedel.

Vi står derfor igjen med vindkraftverk. Ulempen med vindkraftverk er at de kan ha en viss miljøpåvirkning. Derfor krever NVE omfattende konsekvensutredninger før de gir tillatelse til utbygging. I motsetning til det som man kanskje får inntrykk av i media, gis det ikke tillatelse til utbygging i de mest sårbare områdene, eller hvis utbyggingen er svært negativ for miljøet. Men faktum er at all produksjon av energi har en miljøpåvirkning. Vannkraft fjerner vann fra vassdrag og demmer opp kunstige innsjøer, utvinning av silisium til solceller skjer i gruver eller massetak som ødelegger landarealer og kan gi lokal forurensning og vi har ikke ennå funnet en god måte å kvitte oss med radioaktivt avfall fra atomkraftverk.  Dette er allikevel bedre alternativer enn fossile energikilder som, i tillegg til lokal forurensning, koker kloden så den ikke lenger blir beboelig.

Hvorfor ikke heller bygge vindmøllene f.eks. i Tyskland? De gjør det også. Men vi trenger mer energi, og endel steder i Norge har svært gunstige vindforhold. Når man først setter opp en vindmølle, er det bedre at den ene vindmølla produserer mest mulig effektivt. Et annet sted måtte man kanskje ha satt opp tre tilsvarende møller for å produsere den samme energien.

Hva med andre alternativer? Hva med havvind? Jo, det er et alternativ. Det er større klimagassutslipp, fordi installasjonene er større og mer kompliserte, men det er mulig. Problemet er det koster ca. dobbelt så mye som vind på land. Hvis du vil ha havvind, må du derfor være villig til å betale dobbelt pris for strømmen. Og mange av dem som klager på vindkraft er vel også dem som klager på strømprisen?

Så med mindre du vil bo i en gamme ute i skogen, uten tilgang på strøm, så vil ditt liv påvirke naturen. Det er kanskje lettere å akseptere at inngrepene skjer der du ikke ser dem, f.eks. i Kina, der turutstyret ditt blir produsert. I motsetning til dem som bor på Stillehavsøyer som i ferd med å forsvinne, kjenner du ikke klimaendringene direkte på kroppen. Men hvor mange er du villig til å la dø for at du skal slippe å ha en vindmølle i bakgården din?

Det siste var egentlig tenkt som et retorisk spørsmål, men jeg fikk lyst til å regne på det. Kullkraftproduksjon i EU var på 670 TWh i 2017 i følge denne rapporten. Med 23 000 årlige dødsfall pga. kullforurensning, blir det 34 dødsfall per TWh. Den nye vindparken på Roan kan altså hindre 34 mennesker fra å dø, hvert år. For den nevnte vindparken på Frøya, hvor utbygningen er midlertidig stoppet, er det snakk om ca. 7 mennesker i året, eller ca. 200 mennesker over parkens levetid. I tillegg kommer selvsagt alle de millionene av menneskene som vil dø som følge av klimaendringer.

Vindmøller og død

82. Kjøp klimakvoter

#82

Da er sommerferien over for min del, og hverdagen i gang. Det er ikke så dumt det heller. Det er fint å komme tilbake til bier og kjøkkenhage, honningen er klar til å høstes, tomatene er modne og skogen full av bær. Det blir med andre ord nok å gjøre, og å skrive om her på Grønne hensikter. Jeg gleder meg!

Men aller først har jeg litt å rydde opp i, og da kommer vi inn på dagens tiltak: Å kjøpe klimakvoter (offsets på engelsk) for å bøte på skaden forårsaket av sommerens flyreise. Jepp, jeg har tatt fly. Riktignok bare én reise (jeg tok tog og buss den ene veien), og det er den eneste hittil i år, så det er en stor forbedring fra tidligere år (på samme tid i fjor hadde jeg tatt fem tur-retur flyreiser utenlands), men flytransport er såpass klimaskadelig at denne ene reisen har en betydelig innvirkning på mitt totale klimagassutslipp. Så nå skal jeg kjøpe klimakvoter for å gjøre regnskapet litt bedre.

Dette går hovedsaklig ut på å betale penger for å redusere klimagassutslipp ett sted, for å veie opp for klimagassutslipp et annet sted. Det er f.eks. mulig å betale noen for å plante trær for å «nulle ut» utslippene fra en flyreise. Men fungerer det? Jeg er i utgangspunktet skeptisk. Både til konseptet, at rike folk kan fortsette å forurense og overforbruke ressurser med god samvittighet bare de betaler for seg, og til om systemet gir noen reell effekt. Forutsetningen for systemet er at reduksjonen i klimagassutslipp pga. kjøpte klimakvoter ikke ville ha skjedd dersom folk ikke hadde betalt for den. Og det er en vanskelig forutsetning. For hvem vet hva som ville ha skjedd i en alternativ virkelighet? Kanskje skogen ville blitt plantet uansett, og fornybar-energi-prosjektet blitt økonomisk lønnsomt også uten tilskudd? Den eneste måten man kan være sikker på en reell reduksjon i klimagassutslipp på, er å redusere egne utslipp.

Når det gjelder flyreisen min, har deg seg imidlertid slik at den allerede er gjennomført, så reduksjon er ikke lenger et alternativ. Her kommer derfor klimakvotene inn. Selv om jeg egentlig er skeptisk til systemet, er det fortsatt bra å støtte klimavennlige tiltak, og det er definitivt bedre å betale for utslippene sine enn å ikke gjøre det. Så jeg kjøper klimakvoter for turen Krakow-Oslo. Hvor mange kvoter trenger jeg? Krakow-Oslo er på 1240 km, og med 290 gram CO2ekvivalenter per km (se klimakalkulatoren), gir den et utslipp på 355 kg CO2ekvivalenter. Dette tilsvarer 0,36 VER (Verified Emission Reductions, en standard måleenhet for klimakvoter tilsvarende 1 tonn CO2ekvivalenter).

Nå gjelder det å finne en bra organisasjon å kjøpe kvoter fra. Uten at jeg er en ekspert på emnet, vil jeg påstå at det er viktig å velge sak med omhu. Som alltid, når det gjelder valg av veldedige formål. Heldigvis finnes det en del sertifiserings-ordninger som skal sørge for at pengene faktisk gir den utslippsreduksjonen som er oppgitt. Den best kjente av disse er Gold Standard, som setter mange krav i tillegg til kun klimagassutslipp. På nettsiden er det linker til ulike prosjekter i hele verden, slik av man kan velge et prosjekt eller organisasjon selv.

Jeg har bestemt meg for å kjøpe klimakvoter fra Hestian, som lager kokeovner i leire i Malawi og Rwanda. Disse ovnene utnytter brenselet på en mer effektiv måte enn bål og ovner som er vanlige i bruk, og bidrar derfor til å redusere avskoging, som igjen gjør at mindre CO2 slippes løs i atmosfæren. Det gjør også at kvinnene må bruke mindre tid på å samle ved, og gir forbedret inneklima og luftkvalitet. Jeg liker også at produksjonen foregår lokalt, og gir arbeidsplasser og inntekter i Malawi og Rwanda. Om klimagassreduksjonen ikke skulle holde mål, bidrar man til noe annet positivt!

82. Kjøp klimakvoter

41. Dropp storbyhelgene

#41

La meg si det med én gang: Jeg er glad i å reise. Og fordi jeg er i full jobb, og ikke har all verdens tid,  er det praktisk med weekendturer. Tenk så fint å bare sette seg på et fly, og så være i en europeisk storby innen et par timer! Ikke koster det stort heller. Bortsett fra for miljøet, da.

Det er nemlig faktum at flyreiser er skikkelig lite miljøvennlig. Beklager, men det er ikke til å komme bort i fra. Det er kanskje utopi å kutte ut flyreiser fullstendig, men det går an å redusere antall reiser, f.eks. ved å droppe helgeturene. Det er bedre å ta færre turer, og heller være lengre borte når man først tar fly. Det er dessuten grenser for hva man rekker å oppleve på en helg, så sånn sett er det mye bedre å være borte ei uke eller to, og faktisk ha tid til å utforske reisemålet, ikke bare stresse rundt.

Hvor stor klimapåvirkning har egentlig en storbyhelg? Miljødirektoratet oppgir et klimagassutslipp på 234 gram CO₂-ekvivalenter (130*1,8) per person og km.  Med en avstand på 1000 km (tilsvarer Oslo-Amsterdam), blir det snaut et halvt tonn CO₂-ekvivalenter for en tur-returreise. To reiser tilsvarer altså et utslipp lik nordmenns årlige kjøttforbruk, og én reise slipper ut like mye klimagasser som å kjøre bil til jobb et helt år. Hvis jeg hadde droppet mine tre helgeturer i fjor (til hhv. Paris, St. Petersburg og Amsterdam), ville jeg spart i størrelsesorden 1,5 tonn CO₂-ekvivalenter. Det er for sent å gjøre noe med nå, men i framtiden skal jeg være mye flinkere!

Er det kjedelig å ikke ta en storbyweekend i ny og ne? Neida, man kan jo alltids dra på hytta, på telttur eller på weekend-tur til en norsk småby. Hvem blir med til Fredrikstad?

41. Dropp storbyhelgene

2. Spis opp maten din!

_2

I følge statistisk sentralbyrå  kastet hver av oss 46 kg brukbar mat i 2013. Det er mye ressurser som går til spille! Og dette inkluderer ikke engang det vi skyller ned i vasken, som i følge en britisk studie utgjør 1/3 av det totale matsvinnet. Statistikken viser dessuten at vi kaster mer og mer etterhvert som vi får bedre råd, og det er også noe jeg merker selv. Jeg kaster mye mer nå enn da jeg var student… Det skal det imidlertid bli en slutt på. Målet mitt i 2015 er å redusere matsvinnet mitt kraftig. Siden jeg ikke vet hvor mye jeg kaster i dag, tar jeg utgangspunkt i gjennomsnittstallet for Norge. Målet mitt er å kaste maksimalt 10% av gjennomsnittet, altså ca. 7 kg. I teorien burde det være ganske greit, det handler jo egentlig bare om å ikke kjøpe inn mer mat enn det jeg spiser og å spise opp maten før den blir dårlig. I praksis kan det imidlertid være vanskeligere enn som så, så jeg har derfor satt opp følgende strategi:

Jeg skal

  1. Ha oversikt over hva jeg har i kjøleskapet. Gå igjennom kjøleskapet én gang i uka og finn de matvarene som burde spises opp.
  2. Planlegge matinnkjøp og skrive handleliste. Handle inn mat maksimalt to ganger i uka, så impulskjøp reduseres.
  3. Oppbevare maten riktig, slik at den ikke blir dårlig for tidlig.
  4. Om jeg må kaste mat skal jeg skrive det opp på en liste på kjøleskapet. På den måten kan jeg bli mer bevisst, og kanskje lære av det til neste gang.
wpid-img_20150103_203435.jpg
Lista på kjøleskapet. Tom enn så lenge.

For å kvantifisere klimapåvirkningen av matsvinn, har jeg sett på Miljødirektoratets detaljerte rapport som forteller hvor mye svinn det er for ulike produktgrupper. Deretter har jeg anslått klimagassutslipp per kg mat basert på  dette faktaarket, samt fra bakgrunnstallene til klimakalkulatoren. Resultatet er som følger:

matsvinn

Den gjennomsnittlige normann har altså mulighet for å spare ca. 260 kg CO₂-ekvivalenter hver år ved å slutte å kaste mat. Hvis jeg klarer å kaste under 10% av gjennomsnittet, vil gevinsten være på 235 kg CO₂-ekvivalenter per år i forhold til det gjennomsnittlige matsvinnet.

2. Spis opp maten din!